En nasjonaldag i fullt firsprang (og med litt ketchup på skjorten)

Jeg skal innrømme at det er lite som slår gleden i barns øyne når flaggene vaier, som vet at isen dag er ubegrenset og togene som trommer i vei med stolte store og små musikanter. Og samtidig – det finnes få ting som er så intenst som å være småbarnsforelder på 17. mai. Og jeg skal glatt innrømme jeg å jobbe hardt for å se gleden bak alt stress, kaos, kø og mas.

For vi vet da alle godt, at selv om det ser temmelig idyllisk ut, står det bak hvert bilde med smilende barn og bunader i blomstereng, en voksen med svette i panna, frykt i blikket og kanskje to vaffelhjerter i lomma fordi lillebror ikke ville ha jordbærsyltetøy på likevel

Vi har alle vært der, har vi ikke?
Man starter dagen med de beste intensjoner. Du har strøket skjortene, funnet strømpebuksa (etter intens leteaksjon og et resultat av 17 strømpriser med hull), og laget frokost med norske flagg stukket i brødskiva. Det føles som en liten seier – helt til noen mister en skje yoghurt nedover bunadskjorta før man i det heletatt har forlatt huset, og noen andre bestemmer seg for å boikotte hele barnetoget fordi toget går feil vei.

17. mai er på mange måter et øyeblikk for livet… og for sammenbrudd

Du prøver å knipse et bilde foran flagget som er heist så fagert og flott i hagen, men én unge står allerede med tårer nedover kinna og snørrløpere fra begge nesebor, en annen er borte (du finner ham senere under bordet med en Smil bit smeltet i hånden og halve av bestemor sin kringle som ikke skulle serveres før etterpå), og noen har allerede fått ketchup på skjorta. Og klokka er 08:53.

Kjenner du deg igjen? Vennligst nikk på hodet her ;)

Men så, midt i kaoset skjer det noe. Kanskje er det blikket mellom dere voksne når barnet ditt synger “Ja, vi elsker” så høyt og skjevt at naboen må tørke en tåre. Kanskje er det latteren når barnet ditt danser midt i toget, med flagget bak-frem og sjokolade rundt munnen. Eller kanskje er det i det stille øyeblikket på vei hjem, med slitne bein og hender som fortsatt holder fast i hverandre.

Du er ikke alene, vi er ikke alene.

Det er lett å tro at “alle andre” har kontroll.Det er lett å glemme at de andre foreldrene har barn som aldri mister skoen i toget eller roper “jeg må bæsje” rett før nasjonalsangen når vi skroller oss forbi det ene glansbildet etter det andre på sosiale medier. Men sannheten er: vi er mange som prøver å overleve denne dagen med litt verdighet og mest mulig glede – og det er helt greit at det blir rotete.

Derfor: Her er tre små, men livsviktige råd til deg som skal feire nasjonaldagen med små barn (og kanskje fortsatt et snev av håp om kos).

3 RÅD FOR Å OVERLEVE 17. MAI MED SMÅBARN:

1. Senk forventningene.
Det blir ikke perfekt. Men det blir ekte. Og det er faktisk mye bedre.

Og vi vet begge at om skuldrene dine er lavere, blir også dagen bedre.

2. Kle deg praktisk (og pakk ekstra ALT).
Ekstra klær, våtservietter, snacks, plaster, og skift til de du tenker måtte behøve det. Har du små barn å løpe etter er dette kanskje året du skal ha sneakers under bunaden.

3. Finn de små øyeblikkene.
Du kommer til å være sliten, men prøv å se barnet som får øyekontakt med flagget sitt og smiler som om verden er magisk. Fordi for dem – og for deg – er den akkurat det, midt i all galskapen. I den verden vi lever i, idag. Er 17. mai tog magisk.

Og du, om du kjenner på at 17. mai er helt uoverkommelig i år, er det fullstendig lov å gjøre om på planene dersom det er noe som passer dere. Vi har både hatt fest i hagen, dratt til dyreparken og feiret i utlandet.

Heia deg som gjør dette mulig. Som holder styr på både sko og stemning, som ler når du egentlig vil gråte, og som lager minner barna dine aldri kommer til å glemme. Du er RÅ!